Beast Mode Engaged-kurs

Da har eg vore på et av tidenes beste kurs med Maren Teien og Jørgen Rørvik.

Eg såg dette kurset vart annonsert seint ein kveld februar og hadde høyrt masse lovord om det, så eg melde meg på med det samme eg såg det.  Hadde tenkt å spørre andre om å bli med men allerede dagen etter var det fullt.

Kvelden før kurset måtte eg fikse på hønsegården her sånn at eg trygt kunne reise fra, og eg vart ikkje ferdig før kl 01.00 på natta.  For dei som kjenner meg så er dette veeldig seint for min del og frykta at eg kom til å streve med å følge med på kurset, men der gjekk det unna fra kl 10.00-19.00 på kvelden- veldig engasjerte og underholdende instruktører.

Her var det ikkje snakk om ulike metoder og teknikker men meir heilskapelig trening med hund, og sjå an den hunden du har.  Og ikkje minst sjå mest på deg som fører….

Dette er sånt eg berre elsker å høyre.  Vi har så alt for lett for å kritisere hunden når vi ikkje lukkast i treninga eller spesiet konkurranser.  “Hunden melder seg ut, den KAN øvelsane men gidder ikkje høre” osv.  Og når folk flest er så drit dårlige med timing og belønne bra  når hunden gjer rett- ja da sier eg det igjen- skrekk og gru for dei som bruker korrigering med heilstrup, klyp i øret, brøling osv når timinga er dårlig.
Det blir heilt umulig for hunden å skjønne kva vi vil, og den blir straffa fordi trenerne ikkje klarere å formidle kva som er ønska.  Fy skam!

Elles trur eg mange tenkjer at eg har god kontroll på Juba, vi har komt langt ang konkurranser og vi trener positivt.  Stort sett veit eg jo at vi klarer oss bra, ho takler masse forstyrrelser om EG er trygg på miljøet rundt- men eg veit også kor dårlig eg kan bli som fører om eg blir stressa, og at dette påvirker Juba.  Spesielt ille er det med tanke på det eg ikkje har kontroll på, som for eksempel folk som er slepphendte med hundane sine.  Når eg ikkje kjenner hundane/folk så aner eg ikkje kva som kommer til å skje- har opplevd mange uheldige episoder med naive eigere.
Så det å ha Juba 100 % fokusert på meg uansett kva som skjer rundt oss var min “bestilling”.
Og like før eg skulle gå med Juba møtte vi på ein løs hund og eigeren ropte nokre gonger uten at hunden sprang heilt inn til ho..  eg sa fra om at hunden burde vera i bånd men fikk til svar at hunden springer ikkje bort til meg…  gjett om det er noko eg har høyrt og erfart før…
Dette var nok til at eg fikk stresset i meg og vart den dårligaste hundeførerer-utagaven av meg sjølv.  Eg vart masete på Juba og vi var ikkje på nett når eg gjekk inn i ringen.  I tillegg kom Jørgen mot oss med noko flagrende rundt seg og Juba vart litt usikker/vaktsom, og eg enda meir masete..

Men det er akkurat desse uforutsette tingene eg trenger hjelp til- det å takle følelsane/stresset/maset -og det fikk eg.  Eg stolte på at instruktørane kunne lese hunden og få meg til å gjera dei rette tingene- for det er jo FØRER som må endre adferd om det skal bli bedre.  Når eg blir hektisk og stressa så klarer eg heller ikkje konsentrere meg om det eg får beskjed om..  hjelpes så håpløst klønete det føltes- eg veit jo ein heil del i teorien kva eg bør gjera og ikkje- men det å GJERA det og så presist, bestemt og med ein trygghet når det gjelder er ikkje lett uten å få hjelp.  Det er ein ting at det glir glatt når det ikkje skjer noko uventa på stevner/treninger- men når det skjer må eg takle det, om ikkje så ødelegger det for vår prestasjon i ringen.

Legger inn film fra vårt treningspass på ca 25 minutter nedklipt til 4 minutter  HER

Filmen har blitt vist over 100 gonger allerede og eg har fått mange positive tilbakemeldinger på at eg la ut filmklipp med meg sjølv på det aller dårligste- som oftst vil en klippe og vise det beste.  Men i denne sammenheng synes eg det er så viktig å tørre vise det dårlige- at en må jobbe med seg sjølv som FØRER og ikkje klandre hundane i sånne vanskelige situasjoner.  Når vi takler det dårlig- kvifor forvente at hunden skal takle det bra???  Eg ser så mange som er urettferdige og stiller krav til hunden tross at fører ikkje mestrer sin del av oppgåva  😦
Veit eg har vore urettferdig/utydelig sjølv også i pressa situasjoner- men å tru at det hjelper å straffe hundane da er meiningsløst.

HTM-CERT

Eg blogger ikkje så ofte lenger men når eg no klarde å ta mitt 3 CERT i HTM 2 april så synes eg det fortjener ein blogg  🙂

To uker før fikk vi CERT nr 2 med knapp margin, så da fikk eg i alle fall bekrefta at musikken eg hadde valgt passa oss bra. Men det er krevande med så kjapp musikk og mange taktskifter.  Men fantastisk moro med gode tilbakemeldinger på eit program eg har jobba masse med og som har kosta masse hodebry, trening og diverse “vondter”.

Det vart ikkje så gode bilder men dei viser i alle fall en glad Juba  🙂
(Må sjekke opp dette kameraet mitt)

Herlig attitude  ❤

Legger inn FILM HER

Og for å si det sånn så har det å mestre HTM-CHAMPIONAT vore eit mål langt der framme- eit mål som mang ein gong har sett umulig ut for oss.  Vi har hatt mange nedturer og bekymringer på vegen- ikkje berre fordi det krever masse trening for å mestre resultater i ringen, men også pga av at Juba plages med ryggen. I perioder har ho vore veldig dårlig og på det verste har ho knapt klart å reise seg opp.  Hadde det ikkje vore for god hjelp med behandling fra kiropraktor/vetrinær Renate Nydal så hadde eg nok vore tvungen å gi slipp på Juba.  Er så utruleg glad for at det finnes hjelp!
Merete Serkeland fra Skien har også gitt fysikalsk behandling nokre gonger og det vises på Juba med ein gong at det gjer godt.  Og som topp-idrettsutøver fortjener ho det   🙂

For hunder som plages med sånne ting er det ikkje lett å vera aktiv innan hundesport- men freestyle/htm passer Juba perfekt.  Uansett er det sunt å trene og gjennom denne sporten kan eg lage program som passer og som vi kan mestre- vi må ikkje gjennomføre øvelser som er belastning.  Tvert imot kan vi velge øvelser som er bra for ryggen.
For vår del har det vore utfordrande å trene inn enkelte øvelser og lage heile program – mange hensyn å ta og vi må vera ekstra kreative.  Men vi har blitt gode på å finne alternative måter å gjera ting på undervegs, har lært masse.
Når Juba har vore i dårlig form har vi sjølvsagt ikkje gått konkurranser.  Sjølvsagt har eg vore skuffa, men har prøvd så godt eg kan å tenke litt langsiktig og gi ho gode opplevelser i ringen.

No er eg stolt og glad over at vi har klart å nå det målet  🙂  Tolmodighet og pågangsmot fra oss begge har gitt resultater  🙂
For oss er dette ein seier på mange plan  ❤

No skal vi trene mot NM og eg gleder meg meir til å gå i ringen igjen.  Eg har fått ein stødig, trygg, rutinert og arbeidsglad dansepartner.
Men det aller viktigaste er å ha det moro på vegen mot ringen.  Gleder meg til kurs og treninger sammen med gode freestylevenner.
Topp motivert  🙂

13 mars klarde forresten eg og Juba opprykket til FS kl 3 også.  Legger inn video   HER

Om nokon er nysgjerrige på denne fantastiske hundesporten går det an å lese meir på hjemmesida til Norsk Freestyleforening eller på FB under det samme eller Kreativ Lydighet som det egentlig heiter.

Det politiske hjørnet…

Da har eg jammen blitt ørelite engasjert ang “Ja til Nome” og “Ja til Midt-telemark” (Bø, Sauherad, Nome) saken som skal stemmast over i april..  eg er innflytter og har ikkje den fulle innsikten på noko måte- men det er rart med det-en får en feeling og nokre tanker rundt det.  Spesielt etter folkemøte som var her på Dunk forrige uke.

Mine tanker før møte var å ha et opent sinn og at det var ok å høyre argumenter for og i mot. Veldig engasjert var eg vel ikkje..  Men eg var forberedt på at det var ein del sterke følelser og sikkert motstand når det skal skje endringer.  Sånn er det ofte om det gjelder små skoler som er nedleggingstrua, omorgniseringer eller endringer på arbeidsplasser osv.

Dette er eit velkjent fenomen.  Som oftast tenkjer eg at vi må heile tida vera forberedt på endringer og at det på sikt vil gagne alle.  Men etter folkemøte satt eg igjen med ein følelse av at vi fort kan miste ein del av det eg ser på som Nome kommune, for det var mange klare taler for sammenslåing..

Som innflytter for 8 år sidan opplevde eg at vi vart sett og tatt godt i mot.
Eg flytta da fra Kvam som planla stor barnehage med 9 avdelinger og “åpen løsning”.  Dei eg snakka med syntes det var vanskelig og grua seg for den nye organiseringa som vart tredd ned over hue på oss.  Men ikkje alle turde si noko høgt, det var ikkje heilt lov å motarbeide det som var bestemt- dette var framtida.   Kort fortalt ville det bli fleire barn å forholde seg til og mindre oversiktleg ang sikkerhet, noko vi frykta ville bli meir krevande for personalet og mindre bra kvardager for barna. (skal nemnast at denne bhg det var snakk aldri vart bygd)
Når eg høyrde ang jobb i telemark så takka eg nei til jobb der det var planlagt ala det samme men i mindre skala enn i Kvam.  Eg ønska ikkje å jobbe med barn på den måten, da trur eg ikkje eg kunne gjort ein god nok jobb og hatt oversikt.

Men eg er for eksempel ikkje tilhenger av veldig små skuler som koster å drifte og som er sårbare på mange måter.  Ikkje minst kan barna bli taperne da fordi dei er så prisgitt av den læreren dei får.  Ikkje alltid er det dei flinkaste lærerne reint fagleg eller for det sosiale klimaet i klassen som jobber i utkantene heller (sjølv om det kan vera det også!  men i dag trenger vi gjerne eit litt større fagleg miljø og det beste er å ha fleire å spille på).
Elles blir det fort for få barn i klassen til at alle barna finner seg til rette med gode venner.
Eg har jobba i barnehage og skule i mange år og sett at det ikkje alltid er så bra å vera små avdelinger/klasser/skoler.  Trivsel og gode vennskap er viktig for eit godt læringsmiljø.

Så eg er altså ikkje for det veldig store og uoversiktelige- men heller ikkje for det som blir for lite og snevert.

Etter at eg var på dette folkemøtet vart eg enda meir “kjent” med folk og argumenter for og i mot Nome som sjølvstendig kommune.  Og sjølvsagt er økonomi det store argumentet, eller?  Eg vart ikkje heilt klok på det heller- og hvem dette skulle gagne mest?

Eg trur uansett at av og til er det ei styrke å stå på egne bein- bevare identiteten og nærheten til etater og folk.  Effektivitet og medmenneskelige hensyn er godt ivaretatt i Nome etter mitt syn.
Her er det godt for barn og ungdom- stort sett gode og effektive tiltak for dei som trenger det, gode arbeidsplasser og dei eldre blir tatt godt vare på.
Det er sikkert masse som kan bli bedre men eg har i alle fall veldig godt inntrykk og synes Nome er akkurat passe stort til å vera best på egne bein  🙂

Så da har eg altså tatt mitt standpunkt- Ja til Nome 🙂

Og det vil eg stå for uten å bli møtt med arroganse og hånlige flir.  For det slo meg litt på folkemøtet, det var mange gode ytringer men ikkje alle klarde å argumentere like bra og med respekt for andre.  Arroganse og økonomi i høgsete får ikkje min stemme.
Nokon hadde problem med å stå fram med sitt syn pga måten dei risikerte å bli møtt på, og det er trist men ikkje ukjent i sånne prosesser.

Eg fikk ein følelse av at det her er litt “in” å meine at effektivisering må til, jo større jo bedre.  Og dei som meiner noko anna er litt “teite”…

Men det hender også at det store blir uoversiktelig og fjernt fra “brukerne”.  Fort er det dei med spissaste albuer som karrer til seg- ikkje sikkert dei trenger det mest.
Ang alle barnehagene i Norges land som skulle bygges og effektiviserast med opne løsninger, få personal og mange barn,  kan på ein måte illustrere at det ikkje alltid er det mest effektive og lønnsomme som er det beste for samfunnet.
Trur dei fleste som har prøvd den måten å jobbe på brukte masse tid på organisering og struktur for å komme gjennom dagane, og fikk dermed mindre tid til å bli kjent og vera sammen med barna.  Den måten å drive barnehage på var ein trend,  no trur eg dei fleste kommuner har gått bort fra den effektive og økonomiske måten å drive på.

For stort og effektivt med hovudfokus på økonomi blir feil- for lite og snevert blir også feil.  Passe stort til effektivitet, ok økonomi og godt lokalsamfunn ser eg for meg er det beste- og sånn ser eg Nome  🙂

Da vil eg berre ønske alle godt valg!

 

 

 

Ståa på Svenseid

Ja her ligger eg med influensa-  vondt i kroppen, tung og tett  😦
Er litt lettere i dag uten at eg orker store sprell så da passer det å blogge litt.

Eg har tenkt på det siste tida at eg har vel masse hus og uteplass å halde sjølv om eg stortrives her.  Det er alltid noko som burde vore gjort og det krever sitt, men sånne dager der formen ikkje er på topp er det gull verd å bu her- det er berre å opne døra og hundane kan springe villmann i skogen og leike seg på banen.  Da har dei i alle fall fått ut litt energi på kort tid.  Det blir klart alt for lite for mine aktive hunder men for nokre dager så må det berre gå.

Det har vore så flott vintervær desse dagane og det hadde passa perfekt å vera på sparketur med hundane, får berre håpe det holder seg ei stund til.  I telemark er det mange fine plasser det er fint med sparketurer om vinteren og kick-bike om sommeren.

Legger ved ein filmsnutt fra Lilly og Atillus sin fyrste sparketur– det var så moro!

Elles har det vore lite trening siste tida pga manglende motivasjon og overskudd.  Men med nokre få gode treninger med forstyrrelser og gode utfordringer så er vi i gang.  Veit i alle fall kva vi trenger å trene meir på ja  😉

Og når gnisten no er tilbake tok eg ein spansk og melde meg på eit kurs som eg rekner med vil utfordre meg max-  Beast Mode.  Eg såg annonsen i går og sende mail med det samme, dei hadde hatt enorm respons.  Det er 10 som får delta aktivt med hund og 25 som får observatørplasser.  Dei som holder kurset velger ut kven som får gå med hund ut fra nivå og jammen vart eg og Juba med som aktiv ekvipasje!  JUHUUU!
Dette gleder og gruer eg meg til  🙂

No begynner kalenderen å bli passe full, det er så moro å ha sånne knall bra kurs å sjå fram til.  Det gjer noko med motivasjonen allerede no- og så håper eg at dei klarer å lære meg noko tross 10 tommeltotter og ein hund som krever sitt.  Gleder meg i alle fall!

Så  no er det berre å komme seg på beina og holde seg frisk!

Kort fortalt om 2015

Her har det vore blogg-tørke over lang tid og lover heller ikkje at det skal skje store endringer i 2016.  Nyttårs-forsetter pleier ha kort levetid hos meg så det dropper eg  😉

Ikkje har eg vore flink å ta nye bilder seinere tid heller så da pynter eg bloggen med gamle bilder av fine mudigutta!

I mars fyller Atillus 12 og Mikke 11 år- det skulle vel ingen tru.  Spreke og gale som alltid!  Dei får trene litt trix og tull og nyter elles pensjonist-tilværelsen her på Svenseid.
Desse gutta har knapt vore sjuke ein dag heile sitt liv så dei er ganske unike sånn sett.  Og ingen er smidigere og raskere til beins enn Mikke tross voksen alder.  Så her er det fortsatt full fart, mykje lyd og masse sjarm  😉

Emmi er den unge og lovande her i heimen.  Veldig søt og uskuldig (NOT).  Fantastisk jente men ho har også satt min tolmodighet på prøve til tider!
Men om ho klarer gire ned 100 hakk og bli litt mindre nysgjerrig så er det håp om at vi klarer å debutere i freestyleringen dette året.  Time will show.  Dyktig er ho i alle fall, men ho krever sin kvinne!

I sommer flytta katten Tutta inn til oss.  Eg hadde over hode ikkje tru på at det kom til å gå bra, men sidan det var 2 ukers prøvetid på adopsjon fra Stjerterom så tenkte eg at det var verd å prøve.  Og den katta passa såå bra hos oss.  Trygg, glad, vilter og GO  ❤

Emmi og Tutta er verdens beste venner  ❤

Til og med dei andre hundane synes ho er søt og har full respekt for ho no.  Juba hadde lenge lyst å smake litt på men etter lang tid skjønte ho at Tutta ikkje var mat.

Det som forundra meg mest var vel at Atillus ikkje gjorde kort prosess… tvert om er det han som har mest respekt for Tutta..

Eg og Juba fikk dette året tittelen som Norgesmester i HTM 2015  🙂
Veldig moro!

Vi fikk også eit opprykks-napp i kl 2 freestyle.

Veldig kjekt å trene med Juba for tida.  Ho får gjevnleg behandling for ryggen sin og virker så frisk og GLAD  🙂

Så no fortsetter vi å trene mot nye konkurranser.

Synes det er moro at fleire spør etter kurs i Kreativ Lydighet/ Freestyle.
Det er godt miljø, flinke folk, utfordrande og morsom sport for to og firebeinte- og vi har plass til fleire   🙂

Har også kost meg med mange “fjørkledde prosjekter”.  Digger desse små vaktlane mine!  Men skal tilstå det har sin pris og motivasjonen til å fortsette har svinga..  det er mange som vil ha eit lett bytte.

Ikkje noko bra bilde men dette viser ein av mine konkurrenter.  Hønsehauken har berre lukkast med å få tak på ein vaktel gjennon sprinklane men det var nok til at han var dagleg gjest her i lang periode.  Og det er nok til å få mine tamme vaktler redde og stressa med hans nærvær   😦  Når dei blir skremt på den måten så slutter dei også å legge egg i perioder.  Det er tegn på mistrivsel og det liker eg ikkje!

Det blir lissom fasinerande med desse rovdyrene samtidig som det er frustrerande å få naturens brutalitet så tett på.

Digger også desse fine islandshønene mine som eg kjøpte i vår.

Eg var så ivrig med handteringstrening for å få dei tamme.  Desverre var dei eg jobba mest med haner som måtte lukast ut av flokken  😦  Det var sorgen kapittel og er glad det er lenge til neste gong!  For no sitter eg igjen med ein flokk på 9 høner og ein flott hane!  Dei fungerer så fint sammen, ingen hakking og dumskap.

Dyrt og masse styr har det blitt med det prosjektet også.  Verst er vel alt styret med å sikre dyrene for alle som vil ha ein smak.  Men bank bank i bordet- alle desse har klart seg og virker sunne og friske.

No verper alle hønene og mange har fått smakt egg fra glade høner på Svenseid.  Om sant skal seiast så er det fyrst no eg kjenner egge-smak på egg.  Så i tillegg til at hønene har det bra så smaker eggene så mykje bedre enn butikk-egg!  Men fra no av må eg faktisk selge litt egg sånn at dei kan tjene inn til eigen mat.  For meg er det mest stas med dyrene, liv på tunet og elsker hane-gal.  (sikkert den einaste som gjer det på morgokvisten..)
Eggene kommer som små skatter- like moro å gå på leit etter spesielt vaktel-eggene som er gøymt på ulike plasser.

Så kort oppsummert har 2015 vore eit supert år her på Svenseid.

Eg trivast så godt med alle dyrene, herlig å ha stor tumleplass ute og god plass til å trene innandørs med hundane mine!
Både to og firebeinte har vore friske dette året, eg har gode venner, herlig hobby og eg gleder meg til å gå på jobb kvar dag.
Tar ingen ting som ein selvfølge men nyter at mine nermaste er friske og at alt er vel.

Planane for 2016 er å gire ned nokre hakk men det får tida vise om det lar seg gjera..  vil nok meir enn eg klarer gjennomføre…  masse å holde styr på men eg gjer så godt eg kan.

Uansett er det mange ting å glede seg til i 2016   🙂

Ønsker alle Godt Nytt år!

Turer- treninger og freestyle

Høsten er her og det er den finaste årstida synes eg!

Har vore flink å prioritere turer og treninger med hundane mine siste tida (…uka..)- og da blir både to og firebeinte så fornøgde  🙂

Har vore til Hestefjell, Harpås og Lundås siste uka.  Har veldig gjerne lyst å gå fleire turer no når eg endelig føler eg har tid og overskudd til det  🙂  Si fra om nokon vil ta med med på tur i vakre Telemark 🙂
Det er sa mange fine plasser her og ikkje minst mange lange grusveger vi kan gå eller bruke sparkesykkelen på.  (men vestlandets fjell og fjord er det ikkje da  :-p  )

Elles er eg i siget ang treninger.   Har kanskje ikkje klart å vera så strukturert ang freestyleprogram men vi har trent mange små økter med forstyrrelser mange plasser.  Det er gull verd og Juba holder fortsatt formen.  Så alt ligger til rette for at vi skal kunne få til mange sprell framover.  Plutselig har eg funne masse musikk eg vil bruke- fra ingen ting til så masse at det blir vanskelig å velge-  YES!

Emmi begynner å lande ang trening også, og den jenta jobber så bra.  Har filma litt og skal redigere og legge inn i bloggen.   Ho er eit funn!

Så no håper eg det fortsetter å vera ein fin høst sånn at det blir mange fine turer og treninger ute.  Pynter straks bloggen med nokre høstbilder

Godt og gale

Litt travle tider og mange baller i luften (som vanlig…)  Så tid til blogging blir det lite av.
Forrige torsdag hadde eg tenkt å blogge litt om alt som skjer, gleda meg til ein fridag, tur med hunder, husvask og stell av høner og vaktler.  Men så dukka det opp ein katt på bruket og hundane måtte tolmodig vente til eg hadde klart å opparbeida meg tillit og få tak på den.

Katten såg eg her for ein månad sidan også.  Den såg litt tufs ut allerede da men såg ikkje meir til den før den dukka opp att denne uka og var da skremmande tynn.  Den lot seg til slutt kjøpe med litt mat, var så hysterisk sulten og i iveren beit den meg to gonger så blodet rann.
Den vart henta av nokon fra ein “katteorganisasjon” sånn at alt det rette skulle bli gjort.  Om den ikkje hadde eiger så kunne den eventuelt få ein ny sjanse her på Svenseid også, elles var det fleire andre som sa dei var interessert om ingen eigde den.  Dagen etter eg fikk tilbakemelding om at den var chippa og savna og slo meg til ro med det, men etter nokre dager er det fleire som spør etter åssen det går, også nokon som tenkjer det kan vera ein katt som høyrer til her i området..
Eg tok da kontakt for å høyre at alt var vel, noko eg gjekk ut fra at det var.

Men kort fortalt så vart det heller fleire ubesvarte spørsmål – og med “taushetsplikt” så kunne eg heller ikkje få meir info- direkte ubehagelig følelse!

Neste gong reiser eg avgårde til vertrinær sjølv så får eg dei svarene eg trenger med det samme.

Så uka som gjekk vart ikkje heilt som planlagt, sånne ting tar litt energi.  I dag har eg fri og skal prøve å ta igjen litt av det forsømte  😉
Hundane skal få sitt og høner skal få mat fra handa   😉  Her er det sånn at hønene blir fornerma om eg kommer inn og legger maten på bakken  :-p  Men når eg tar det opp i hendene igjen blir dei så glade- springer rundt meg og fanger maten. Virkelig morsomme personligheter på desse islandshønene  🙂
Skal filme det ein dag så skal dekkan få sjå at “hønsehjerner” virker  🙂

Godt vant fra dei var små  🙂

Elles er det søte Tutta som står for underoldning i heimen om dagen makan til kul katt altså!  Ho har full kontroll på hundane, er berre snill og leiken men dei har full respekt!  Har knapt høyrt ho frese så ho er ingen tyrann.  Spesielt Emmi og Tutta kan ligge å beundre kvarandre lenge- så herlig å sjå  ❤

Finner kun bilder tatt fra mobil men dei blir ikkje godtatt i bloggen så da får det bli Tutta-bilde seinere.

No kan eg ikkje bruke så mykje meir tid på bloggen i dag, men kort oppsummert har det vore sporkurs, hundetreninger, kurs, møter og nokre få fine turer siste tida.  Har masse bilder og filmer som eg ikkje har fått tid til å lasta opp med ein gong så da blir det gjerne liggande.  Skal ta meg på tak å sjå gjennom det litt seinere i dag.

Ukas høgdepunkt for Emmi var sjølvsagt besøk av bestevennen Bera da- to herlige jenter  ❤

Emmi og Bera er så fantastisk herlige sammen!

Kan forresten legge ved video fra freestyleoppvisninga vi hadde på Stevneplassen forrige helg.  Har fått tilbakemeldinger om at den ikkje kan sjåast på mobil, kun pc.  Skal finne ut av desse innstillingane seinere.

https://www.youtube.com/watch?v=GNy1WH4AdwE

Juba er virkelig i form og er så glad om dagen og det lyser lang veg på filmen- halen går heile tida og ho smiiiler.  Digger å trene med Jubo mi  🙂

Dagen etter dette var vi forresten på kurs med Frida Binette i regi Hund i Fokus.  Meget lærerikt som vanleg.
Har visst masse å blogge om ja, men no er det opp og hopp- hundenes dag  🙂

Ha ein fin høstdag  🙂

Freestyle i Kongsberg.

Eg kommer visst aldri i mål med blogginga- men no berre ei uke på etterskudd skal eg blogge litt om konkurransen forrige helg.

Til forandring hadde eg meldt på Juba til freestyle kl 2.  Det føles litt mindre høgtidleg enn HTM og vi trengte ha det litt moro i ringen.  Eg blir fort pirkete og alvorlig med treninga mot konkurranse og stresser i ringen når eg jakter på certet kjenner eg- så derfor skulle vi berre ha det moro denne dagen.

Juba har vore i storform siste månadane, ho er så glad at ho bobler heilt over  🙂  Derfor har det passa best å trene freestyle også har eg følt.  Og programmet har eg uansett planlagt lenge og endelig fikk vi testa det ut.  Tema er fra Snehvit og dei 7 dverger.

Det er som alltid veldig moro å treffe kjente på stevner men etter at eg hadde hilst på folk og filma for Tina så lufta eg jentene mine og fokuserte spesielt på Juba.  Vi trente litt og så satt vi i skogkanten og såg på dei andre.  Vi slappa av og lada opp på beste vis- berre eg og Juba.

Denne gongen kutta eg ut å ta bilder av alle / skravle masse osv- fokuserte mest på meg og mitt rett og slett.  Litt lite sosial ein lang periode før vi gjekk i ringen men veldig godt for nervene mine og for fokuset til Juba  🙂

Når vi skulle i ringen var eg uvanleg “avslappa” og klarde vera ein god fører for hunden min syntes eg- ingen stress- IS I MAGEN !

Juba gjorde i alle fall rett denne gongen- fyrst rund baljane og så oppå- lenge insisterte ho på at ho skulle oppå heile tida  :-p  Ja ja- det vart rett til slutt!

He he- her skulle vi jodle Juba  :-p

  Avgårde til neste post..

Bukke kan ho

Auda Juba  :-p

Ja ja- shit happens- avgårde på jobb

Ka skulle eg her tro… tenke et sekund..

Vi gravde så sanføyka stod- veldig bra jobba Juba!

Veldig moro var det  😉  Juba var full av sand etter opptreden  😀

Legger inn link til FILM HER
Ser over 100 har sett den – moro.

Eg var så fornøgd med det vi fikk til og det vanka mange gode ord etter vår opptreden- så MORO!  Når vi kom til premieutdelinga vart der RØD sløyfe og 2 plass – eg vart så glad!  Hadde ikkje tenkt på resultat denne dagen- så det vart ekstra bonus etter go-følelsen i ringen.  No har vi opprykksnapp til FS kl 3!
Her vifter Jessica med RØD sløyfe-  YES!
3 dommere gav godkjent program og gode tilbakemeldinger-  TAKK!

Sjekk det herlige uttrykket på Juba- heilt sjokkert over rød-sløyfa ho også   😀

Etter kurset med Frida Binette og treningssamlinga på Søve fikk eg dei siste brikkene på plass- og ikkje minst senke krava litt og korte ned musikken.  Da kom vi i mål i kl 2.  Resten kan vi bruke lenger tid på så kan vi bruke det i kl 3  🙂

Sånne trenings-samlinger og kurs er gull verd!

Andre som vart glad for RØD sløyfe i FS 1 var Eirin og Tardis.
Velfortjent- grattis!

Tok som sagt ikkje så mange bilder denne gongen men det ligger mange bilder på FB under Kreativ Lydighet sin side.

Grattis til alle med gode resultater!
Tina fikk rød sløyfe i kl 1 og 2 HTM med begge hundane sine!  Bøyer meg i hatten  🙂

Takk til Tina for mange fine bilder av oss.

I fjor fikk eg Cert i HTM på konkurransen i Kongsberg så dette er plassen å konkurrere!

Alt er nøye planlagt og alt går på skinner i tillegg til flott grusbane.
Takk til vår flinke stevneleder Vigdis som står på for at vi andre skal få gå konkurranser!

Litt om alt :-)

Travle, lange og innhaldsrike dager på Svenseid  🙂

Eg er som alltid opp kl 06.00 og har vore sein i seng om kveldane (til å vera meg..)
Likevel har eg ikkje blitt ferdig med alt eg hadde planlagt for dagen- mange ting som skal gjerast med andre ord.  Men eg stresser ikkje, velger heller å vera fornøgd med alt eg har fått til  🙂

Det kjennast så bra å vera heime heile ferien, syssle på med alt som skulle vore gjort for lenge sidan, komme i orden med diverse ting ute og inne.  No har eg starta i ein ende og tar ting etter kvart- kjennast så godt å få ting unna.

Kjekt med besøk innimellom slagene, greit også med gjester som ordner seg sjølve 🙂

Har vore på fleire småturer og treninger der eg har tatt bilder som eg gjerne vil vise.  Tina har for eksempel dratt meg med på nokre turer der vi kan sjå vakre solnedganger- heilt ubetalelig!

Her er bilde av meg og Juba i solnedgang på Nomestranda for nokre uker sidan.
Heilt fantastisk flott bilde synes eg!  Trur eg lager eigen blogg med solnedganger ein dag.

Desse søte små islandskyllingane har flytta til Svenseid- endelig litt dyreliv her på Svenseid.

Elles ønsker Emmi oftere besøk av Bera bestisen  ❤

Komme å leke litt igjen daa- kvile når du blir gammel vettuuu.

Åsso må vi sjekke tenner!

Kommer meir

8 år på Svenseid

Heilt sprøtt at det har gått heile 8 år sidan vi flytta hit til Svenseid.

Eg kjøpte denne fine plassen spontant over ei helg, eg fikk ein godfølelse for Svenseid med ein gong eg såg dette.  Det gjekk altså litt fort i svingane sidan Sølve måtte søke overflytting til 2 året videregåande i Bø innan 10 mai det året om vi skulle flytte.   Drømmen om et lite småbruk var stor men det var ikkje så lett å finne det rette, så når dette dukka opp var eg klar for å hoppe i det  🙂

Folk flest der “heime” syntes dette var sprøtt, Øystese var vel finaste plassen å bu???  Joda, fin plass men for meg som hadde fleire hunder og kunne tenkt meg fleire dyr så trengte vi meir plass.  Og ikkje minst var eg møkka lei av regn heile året holke om vintrane.  Ikkje dumt med miljøskifte heller, sundt å prøve nye ting trur eg.
Skulle det bli heilt feil for oss så var det jo berre å flytta vestover igjen.

Fredag 13 juli for 8 år sidan sende vi flyttelasset avgårde og vi kjørde nokre timer etterpå. Litt flaut å si, men når eg og Sølve kom til Svenseid kjørde eg rett forbi huset vårt…  Sølve kommenterte at dette ligna på det han hadde sett på prospektet..  Jada sier eg, mange sånne hus her med den grønne fargen det hadde den gang…
Etter litt ringde eg Vidar for å høyre kor han trudde vi kunne vera no.  Det veit eg ikkje sa han, men han såg ein renault i full fart forbi her for eit kvarter sidan.  Upps, da var det huset vårt Sølve såg da.  Det var jo nokre månader sidan eg hadde kjøpt det da  :-p

Det var så stas å komme “heim”, her var familien samla og hadde bært inn alt av møbler, pakka ut av esker og fylt opp skapene.  Vart heilt overvelda over hjelpsomheten og ikkje minst over kor fint og koselig det var her.  Eg var trøtt etter pakking og vasking i ukesvis i forkant og hadde grua meg litt for å ta fatt på alt her borte, så dette var fantastisk god start!
Mamma og alle dei andre som var her var sikker på at vi kom til å stortrives i ny heim.  Kun et “problem”, åssen fylle opp dette store huset med møbler?  skulle jo berre ha eit lite hus i skogen men her er det nok av plass både inne og ute.
Og det skulle vise seg å komme godt med.  Allerede fyrste sommeren var det folk her nesten kvar dag fram til september, og da var det kjekt med god plass.

Eg stortrivdes i ny jobb, hundane fikk springe i skogen og trene på stor bane og det var masse besøk her så vi lengta ikkje vestover igjen.

Idyllen varde desverre ikkje evig, Sølve vart sjuk og det var vanskelig å få hjelp.  Opplevde rett og slett å ikkje bli trudd.  Arrogant lege som nekta å ta nødvendige prøver og heller ville sykemelde meg for at eg var unødvendig engstelig.  Sølve fikk beskjed om å gjøre idrett og komme seg i form..  Vil ikkje skrive meir rundt det enn at eg aldri har følt meg så liten, redd og fortvila.  Da hadde det vore godt å vore der vest, da hadde vi blitt tatt på alvor og kunne vore spart for masse.
Det vart kort fortalt eit knall tøft år, og når man ikkje kunne tru at det kunne bli verre så vart det nettopp det.

Eg hadde heldigvis blitt kjent med mange kjekke folk og fått nokre veldig gode venner før eg følte alt raste rundt meg.  Pågangsmot, optimisme og humør holdt lenge- føler jo at eg er positiv og takler det meste eigentleg.  Men til slutt fikk eg ein solid knekk, var så sliten og utmatta at eg klarde ikkje meir enn akkurat det eg måtte- og knapt det.
Alt vokste over hode på meg ein periode, masse ansvar, bekymring, mista foreldre og andre nære uventa og brått.  Mennesker eg trudde eg kjente og var mine venner var ikkje det likevel,  mange ting som skjedde på kort tid-utruleg tøft.
Hundane fikk for lite trening, måtte luftast etter tur sidan ikkje alle gjekk sammen- det enda med at eg måtte finne nye heimer til fyrst Ivo og så ei tid seinere til Lilly- + + +
-alt berre balla på seg. Følte eg mista så uendelig masse på kort tid.
Så ein periode vurderte eg om vi skulle selge denne fine plassen vår, det var lite igjen av idyllen  😦

Men heldigvis har vi komt styrka ut av dette og per dags dato stortrives vi her  🙂

Sølve har kjøpt seg leilighet i Lunde sentrum og trives der.  Han har begynt på skule igjen og har det bra.  Stolt av min kloke og positive sønn- virkelig  🙂

Her på Svenseid har eg endelig begynt å komme ovanpå, klart å ta tak i ting, og ikkje minst landa igjen.  Kjenner at jo- her vil eg bu, ville ikkje ha bytta med nokon!
Masse å holde orden på men det er flott å bu sånn med tanke på hundane og evt andre dyr.

Så siste året har eg til og med skaffa meg høner og vaktler som seg hør og bør på eit lite småbruk.  No har eg fått god hjelp til å gjerde inn desse sånn at ikkje rev, mink eller andre dyr kan ta dei.  Eit lite isolert hus med tak har dei fått også, så da holder dei varmen til vinteren  ;.)  Er så utruleg glad for det, praktisk, trygt og lettvint blir det da.

Eg har omsider fått fiksa min farlige utkjørsel og tunet vart ekstra stort.  No skal eg plante nokre epletrær, busker og diverse på jordet nedforbi.  Har jo så masse plass men har berre ikkje hatt mange nok timer i døgnet til å gjera noko ut av det, og som sagt har det lenge mangla overskudd til å ta tak i alt her på bruket.
Men no er eg i gang, og til meir eg får orden på til meir energi får eg  🙂
Og så har eg lært at eg må ha hjelp til meir, klarer ikkje alt sjølv- stor kamel å svelge det.

Føler meg så heldig som bur her og kan drive med det eg aller helst vil, har god jobb, gode venner, fornøgd sønn og elles har vi det vi trenger.  Elles kjekt å ha muligheten til å ta i mot gjester fra øst og vest og at folk trives her.  Dei fleste påpeiker faktisk kor godt dei sover her- at nokre dager på Svenseid gjer godt for kropp og sjel  🙂

Veit mange har beundra det eg har gjort, tørre å bryte opp å flytte.  Nokre få veit eg har blitt så inspirert at dei har gjort det samme og fått eit nytt liv  🙂
Sjølv synes eg ikkje det var SÅ stort, snakker jo samme språk her også da (nesten  😉  )
Trives man ikkje er det jo berre til å flytte tilbake igjen tenkjer eg.
Elles lett å holde kontakt med folk der vest, facebook er gull når man har flytta og elles er det kjekt å ha god plass til dei som kommer på besøk.  Da tar vi igjen alt det forsømte på ei helg .-)

Da har eg skrive det sånn eg har opplevd det å flytte, på godt og gæli.  Det starta idyllisk, følte fort eg ville slå rot, vart fort kjent med folk, det har vore ufattelig tøffe tak og uheldige omstendigheter, kulturforskjeller på enkelte plan og  tatt tid å bli kjent på ny plass rett og slett.

Har lært og opplevd masse desse årene.
No har vi det veldig bra- stortives på Svenseid  🙂  Håper det fortsetter sånn- fint å bu i vakre Telemark!